For noen uker siden var jeg ferdig med sommerferien og hadde tenkt å skrive en ny blogg, men jeg må erkjenne at jeg følte at en gammel kones helse- og kroppsproblemer ble så uendelig ubetydelig i lys av tragedien i Oslo og på Utøya. Som alle andre ble jeg fullstendig slått ut da omfanget av katastrofen ble klar. Medfølelsen med de pårørende og drepte gjorde meg nesten handlingslammet i flere dager, jeg bare kikket på TV og surfet på nettet og forsøkte å finne en plausibel forklaring på hvordan de grusomme handlingen kunne skje og hvordan høyre-ekstremisten kunne gjennomføre attentatene. Det hele er bare så ufattelig. Men, sett herfra Danmark, er jeg stolt over at det norske samfunn hittil har taklet tragedien med så stor verdighet. Nå begynner valgkampen, og tiden vil vise om ytring av ekstreme holdninger igjen blir vanlig i den politiske debatt. Noen mener at når ekstreme synspunkter blir formidlet eller ytret i det offentlige rom, så "luftes" det ut og at det er sundt at grufset kommer ut i offentligheten. Det er ikke nødvendigvis en sannhet. Her er en kronikk om dette temaet basert på forskning:
Mit lowcarb-highfat-kosthold er tilbake i en god rutine, men jeg har hatt noen drabelige utskeielser i løpet av sommeren. Men jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal være lchf-ekstremist. Jeg tror ikke at ekstremisme i noen form fører noe godt med seg. Jeg synes alltid det er litt patetisk når folk som har hatt en dårlig vane og sluttet med det, blir fullstendig ekstremt anti det samme som de gjorde før. Nei, kuen må ikke glemme at hun har vært kalv, mener nå jeg. Så i ferien har jeg besøkt familie i nordnorge og gumlet vafler og lefser og spist elgsteik med poteter og saus, altså nei-mat i lange baner, men pytt med det. Det er jo ikke det man spiser mellom jul og nyttår som er viktig, men det man spiser mellom nyttår og jul, har noen kloke sagt. I det hele tatt så slapper jeg litt mere av mht hva jeg spiser. I starten av kostholdsomleggingen var jeg ekstremt forsiktig med karbohydratene, men nå spiser jeg et knekkebrød (6 gr. karber) noen ganger i uken, og lager en smothie med gresk youghurt og skogsbær eller spiser en hamburger. Men, utskjeielser har jo også sin bakside. Jeg har for eksempel hatt lidt mere sultfølelse dagen etter at jeg har spist for mye karbohydrater og jeg skal være standhaftig for ikke å kaste meg over en loffskive eller en banan dagen derpå! Jeg krymper fremdeles bittelitt - det merker jeg på klærne mine, men de siste par kiloene som skal bort kan jeg godt tape over lengre tid. Og jeg er kjempefornøyd med at jeg for første gang på mange år ikke har lagt på meg i løpet av sommeren. De siste mange år har jeg alltid begynt på en ny mislykket slankekur når høsten setter inn. Nå skal jeg jobbe mere med å komme i bedre form. Vi har hatt en forholdsvis aktiv ferie, med vandreturer i fjell og by, golfspilling og et par sykkelturer, så jeg føler jeg er godt i rute. Tenkte at jeg skulle begynne å arbeide mere med detaljene nå, så som "mormor-armer" og magemuskler mm.
Som mange andre middelaldrende damer sliter jeg med gikt i ledd, forkalkninger i ryggen samt en nerve i klem i korsryggen. I mai og juni gikk jeg til fysikalsk behandling for ryggplagene. Kombinasjonen akupunktur, infrarød stråling, og massasje har gitt gode resultater for meg. Et par ganger fikk jeg også et slags limbånd festet i korsryggen, jeg aner ikke hvorfor eller hvordan det virker, men det skal hvist hjelpe på sirkulasjonen (?). Uansett - jeg er mye bedre, og hvis jeg kunne tatt meg sammen til å gjøre de mange øvelsene som fysioterapeuten har gitt meg, så ville jeg sikkert følt meg enda bedre. Det er merkelig - INGEN - jeg kjenner som har vært til fysioterapeut og fått beskjed om å gjøre øvelser utfører øvelsene særlig ofte. Jeg har et eget rom med gymnastikkmatte, vekter og gymnastikkball og det rommet står og skriker på å bli brukt oftere. Hva er det som gjør at vi er så slappe med å gjøre det bedre for oss selv? Jeg har ihvertfall tid hvis jeg vil, så det er noe med prioriteringen selvsagt. Jeg gjør en masse overspringshandlinger istedenfor, (prokrastinerer) altså utfører gjøremål som er mere behagelige enn det som burde vært mere fornuftig å gjøre. Jeg surrer rundt på internett, løser suduko, går tur med hunden - ja til og med vaske klær eller rydde huset kan holde meg borte fra øvelsene. Ekstrem dum kjerring, sier jeg!
Også er det den forbaskete overgangsalderen som visstnok aldri går over, jeg er på 4. året nå, og har fremdeles tidvis hetebyger og våkner om natten med kliss vått sengetøy. Jeg har valgt å ikke ta noen form for hormoner, bortsett fra noen stikkpiller som bare virker lokalt i underlivet. Men mangelen på østrogen, eller rettere sagt det relative forholdet mellom østrogen og testesteron er endret i kroppen min og det gir noen uønskete konsekvenser. For eksempel øket og endret ansiktshårproduksjon. Nå har jeg søren meg snart bart! Tykke strittende hår vokser ut under nesen min og på haken. Jeg napper dem ut, men det stimulerer hvist bare produksjonen ser det ut som. Ka honen ska eg gjøre då? Det finnes sikkert en rådyr laserbehandling mot uønsket hårvekst, men foreløpig er ikke problemet så ekstremt at jeg vurdere det. Jeg synes bare det får være grenser for hvor mange irriterende plager gamle damer skal slite med som for eksempel øresus, vann i kroppen, knukne negler, glansløst hår, rynker, hengende rumpe, hovne knær, nærsynt- og langsynthet, hengepupper, inngrodde tånegler, appelsinhud, poser under øynene, svekket hørsel, tørre slimhinner - og her har jeg faktisk utelatt de mest ekstreme private plagene. Jeg har faktisk ikke tid til å gå i arbeid hvis jeg skal ta meg av alle disse skavankene, men det er ikke et alternativ, så ekstremt selvopptatt er jeg heldigvis ikke ennå. :-)
Mit lowcarb-highfat-kosthold er tilbake i en god rutine, men jeg har hatt noen drabelige utskeielser i løpet av sommeren. Men jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal være lchf-ekstremist. Jeg tror ikke at ekstremisme i noen form fører noe godt med seg. Jeg synes alltid det er litt patetisk når folk som har hatt en dårlig vane og sluttet med det, blir fullstendig ekstremt anti det samme som de gjorde før. Nei, kuen må ikke glemme at hun har vært kalv, mener nå jeg. Så i ferien har jeg besøkt familie i nordnorge og gumlet vafler og lefser og spist elgsteik med poteter og saus, altså nei-mat i lange baner, men pytt med det. Det er jo ikke det man spiser mellom jul og nyttår som er viktig, men det man spiser mellom nyttår og jul, har noen kloke sagt. I det hele tatt så slapper jeg litt mere av mht hva jeg spiser. I starten av kostholdsomleggingen var jeg ekstremt forsiktig med karbohydratene, men nå spiser jeg et knekkebrød (6 gr. karber) noen ganger i uken, og lager en smothie med gresk youghurt og skogsbær eller spiser en hamburger. Men, utskjeielser har jo også sin bakside. Jeg har for eksempel hatt lidt mere sultfølelse dagen etter at jeg har spist for mye karbohydrater og jeg skal være standhaftig for ikke å kaste meg over en loffskive eller en banan dagen derpå! Jeg krymper fremdeles bittelitt - det merker jeg på klærne mine, men de siste par kiloene som skal bort kan jeg godt tape over lengre tid. Og jeg er kjempefornøyd med at jeg for første gang på mange år ikke har lagt på meg i løpet av sommeren. De siste mange år har jeg alltid begynt på en ny mislykket slankekur når høsten setter inn. Nå skal jeg jobbe mere med å komme i bedre form. Vi har hatt en forholdsvis aktiv ferie, med vandreturer i fjell og by, golfspilling og et par sykkelturer, så jeg føler jeg er godt i rute. Tenkte at jeg skulle begynne å arbeide mere med detaljene nå, så som "mormor-armer" og magemuskler mm.
Som mange andre middelaldrende damer sliter jeg med gikt i ledd, forkalkninger i ryggen samt en nerve i klem i korsryggen. I mai og juni gikk jeg til fysikalsk behandling for ryggplagene. Kombinasjonen akupunktur, infrarød stråling, og massasje har gitt gode resultater for meg. Et par ganger fikk jeg også et slags limbånd festet i korsryggen, jeg aner ikke hvorfor eller hvordan det virker, men det skal hvist hjelpe på sirkulasjonen (?). Uansett - jeg er mye bedre, og hvis jeg kunne tatt meg sammen til å gjøre de mange øvelsene som fysioterapeuten har gitt meg, så ville jeg sikkert følt meg enda bedre. Det er merkelig - INGEN - jeg kjenner som har vært til fysioterapeut og fått beskjed om å gjøre øvelser utfører øvelsene særlig ofte. Jeg har et eget rom med gymnastikkmatte, vekter og gymnastikkball og det rommet står og skriker på å bli brukt oftere. Hva er det som gjør at vi er så slappe med å gjøre det bedre for oss selv? Jeg har ihvertfall tid hvis jeg vil, så det er noe med prioriteringen selvsagt. Jeg gjør en masse overspringshandlinger istedenfor, (prokrastinerer) altså utfører gjøremål som er mere behagelige enn det som burde vært mere fornuftig å gjøre. Jeg surrer rundt på internett, løser suduko, går tur med hunden - ja til og med vaske klær eller rydde huset kan holde meg borte fra øvelsene. Ekstrem dum kjerring, sier jeg!
Også er det den forbaskete overgangsalderen som visstnok aldri går over, jeg er på 4. året nå, og har fremdeles tidvis hetebyger og våkner om natten med kliss vått sengetøy. Jeg har valgt å ikke ta noen form for hormoner, bortsett fra noen stikkpiller som bare virker lokalt i underlivet. Men mangelen på østrogen, eller rettere sagt det relative forholdet mellom østrogen og testesteron er endret i kroppen min og det gir noen uønskete konsekvenser. For eksempel øket og endret ansiktshårproduksjon. Nå har jeg søren meg snart bart! Tykke strittende hår vokser ut under nesen min og på haken. Jeg napper dem ut, men det stimulerer hvist bare produksjonen ser det ut som. Ka honen ska eg gjøre då? Det finnes sikkert en rådyr laserbehandling mot uønsket hårvekst, men foreløpig er ikke problemet så ekstremt at jeg vurdere det. Jeg synes bare det får være grenser for hvor mange irriterende plager gamle damer skal slite med som for eksempel øresus, vann i kroppen, knukne negler, glansløst hår, rynker, hengende rumpe, hovne knær, nærsynt- og langsynthet, hengepupper, inngrodde tånegler, appelsinhud, poser under øynene, svekket hørsel, tørre slimhinner - og her har jeg faktisk utelatt de mest ekstreme private plagene. Jeg har faktisk ikke tid til å gå i arbeid hvis jeg skal ta meg av alle disse skavankene, men det er ikke et alternativ, så ekstremt selvopptatt er jeg heldigvis ikke ennå. :-)
