Gamle synder og Hurtigruten

Menneskekroppen er en flott innretning - når den fungerer godt. Min kropp er over 50 år, og gamle synder, både mine egne og andres, begynner nå å få helt merkbare virkninger på funksjonaliteten. Men hvordan kan andres synder påvirke min kropp?  Ta for eksempel tannhelsen. Da jeg var barn og gikk til skoletannlegen, var tannlegefilosofien "extension for prevension". Det vil si at hvis jeg hadde et lite hull i en tann, så boret tannlegen ut hele tannen og fylte den med amalgam. Så var liksom jobben gjort en gang for alle, ikke mere bry med den tannen. Resultatet er at vi som er født på 60-tallet har king-size svarte fyllinger i de fleste gjekslene.
De første av mine fyllinger begynte å gå opp i limingen for 15-20 år siden. Min daværende tannlege var en engel - det var rene spa-behandlingen å gå til henne i forhold til den gamle tannpineren fra skolen, som hadde påført meg en alvorlig tannlegeskrekk. Etterhvert som plombene fallt ut ble tennene nennsomt rekonstruert med plast av den kjære tannlege Gunvor Elde, som kan anbefales på det varmeste hvis du bor i Bergen. Mine tannproblemer har begrenset seg til munnhulen, men det er en pågående debatt om fyllingsmaterialer i tennene også kan ha andre virkninger på kroppen. Her er en artikkel som omhandler dette: http://www.forskning.no/artikler/2006/april/1145437811.24
 
Her i Danmark har jeg funnet en flink tannlege, og ironisk nok er hun også skoletannlege.  De siste ukene har jeg fått intensiv behandling på to tenner, den ene kunne reddes med plast, men på den andre må jeg ha en krone. Og for å si det sånn, ANDRES tidligere synder har kostet meg mange kroner. Det er vannvittig hva det koster å reparere tenner, men alternativet er jo helt utelukket. Jeg har hatt en rotfylling og det var nok. Jeg synes det er uforståelig at ikke helsesystemet regner tennene som en del av kroppen. Men, nå har jeg bare 5 amalgamfyllinger tilbake i munnen, og kan nesten le med colgatesmil.

Og det er faktisk utrolig viktig å ta vare på tennene. Jeg hadde en kollega for mange år siden som var praktikant. Han klaget stadig over tannpine, og en dag fikk vi beskjed om at han var død i løpet av natten. Som jeg husker historien gikk han i koma og konen ringte legevakten. Men pga språkproblemer (håper jeg, de var chilenske flyktninger), kom ikke sykebilen, og han døde. Det viste seg at tannbetennelsen hadde spredd seg til hjernen. En forferdelig historie, som jeg blir minnet på hver gang jeg føler det minste ondt i en tann.

Vel, mine egne synder må jeg komme tilbake til en annen gang. Foreløpig synder jeg ikke mye i forhold til lowcarb-highfat kostholdet. Det er mere eller mindre blitt en god vane. Jeg er blitt litt lei av egg til frokost, og fikk derfor bestillt mandelmel og soyamel mm. til brød på nettet.  Jeg tror jeg puttet for mye fiberhusk i, men  brødet ble faktsik ganske godt, der er mange brødoppskrifter på 

http://www.lavkarbo.no/.

Så nå tar jeg meg en skive med ost til frokost eller mellommåltid innimellom. Jeg krymper ikke i samme fart lenger, men det gjør ingenting, så lenge jeg ikke vokser. Jeg har planer om å bake mere, men baking er ikke min sterkeste side, så jeg tar det piano forløpig. Men - det er lavkarbokake på vei.

Den store begivenheten den siste uken har vært "Hurtigruten minutt for minutt". Jeg må erkjenne at jeg er blandt de mange som har kikket på ferden langs kysten i timevis med klump i halsen og tårer i øyenkroken. Jeg synes at Marianne Meløy har skrevet en vidunderlig tekst som utrykker det jeg tror mange seere følte der vi satt klistret til datamaskin eller TV-skjerm. Du finner den her:

http://www.youtube.com/watch?v=e-v1L7DM2Lk&sns=fb

Jeg har selv arbeidet en sommer på gamle Hurtigruten Finnmarken. Det var 1979 og jeg var akkurat ferdig med gymnaset og lurte på hva det skulle bli av meg her i livet. Jeg tror nok at mannskapsmiljøet på hurtigruten var litt røffere på den tiden enn det det er i dag. Jeg delte lugar med en annen trise og hun hadde en kjæreste ombord, og de hadde ingenting imot å dele nattlige aktiveter med en prippen bergensfrøken. En kveld etter arbeid da jeg var på vei til lugaren ble jeg dradd inn på en lugar og holdt fast av et par karer, mens de spillte av en super8 pornofilm med døren som lerret. De syntes det var utrolig morsomt, men jeg gikk aldri samme rute hjem etter det. Det var også en eldre dame ombord, som hele tiden snakket om Jesus og syndens bule osv. Men jeg tror hun syntes litt synd på meg siden jeg  ikke hadde noen ombord som jeg kunne hygge meg med i ledige stunder. En dag kom hun inn på lugaren min og sa at hun hadde noe til meg. Så dro hun opp en, som jeg husker det, diger dildo og sa at jeg kunne få låne den. Jeg var fullstendig lamslått. Men jeg forstår poenget, for man kan vel ikke bedrive hor med en dildo eller? Uansett, det var en lærerik opplevelse og da jeg mønstret av for å delta i lenkegjengen i Alta hadde jeg lommeboken full av penger, men hadde bestemt meg for at det proffesjonelle sjømannslivet ikke var noe for meg.