søndag 14. august 2011

Ekstremisme duger ikke!

For noen uker siden var jeg ferdig med sommerferien og hadde tenkt å skrive en ny  blogg, men jeg må erkjenne at jeg følte at en gammel kones helse- og kroppsproblemer ble så uendelig ubetydelig i lys av tragedien i Oslo og på Utøya. Som alle andre ble jeg fullstendig slått ut da omfanget av katastrofen ble klar. Medfølelsen med de pårørende og drepte gjorde meg nesten handlingslammet i flere dager, jeg bare kikket på TV og surfet på nettet og forsøkte å finne en plausibel forklaring på hvordan de grusomme handlingen kunne skje og hvordan høyre-ekstremisten kunne gjennomføre attentatene.  Det hele er bare så ufattelig. Men, sett herfra Danmark, er jeg stolt over at det norske samfunn hittil har taklet tragedien med så stor verdighet. Nå begynner valgkampen, og tiden vil vise om ytring av ekstreme holdninger igjen blir vanlig i den politiske debatt. Noen mener at når ekstreme synspunkter blir formidlet eller ytret i det offentlige rom, så "luftes" det ut og at det er sundt at grufset kommer ut i offentligheten. Det er ikke nødvendigvis en sannhet. Her er en kronikk om dette temaet basert på forskning:


Mit lowcarb-highfat-kosthold er tilbake i en god rutine, men jeg har hatt noen drabelige utskeielser i løpet av sommeren. Men jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal være lchf-ekstremist. Jeg tror ikke at ekstremisme i noen form fører noe godt med seg. Jeg synes alltid det er litt patetisk når folk som har hatt en dårlig vane og sluttet med det, blir fullstendig ekstremt anti det samme som de gjorde før. Nei, kuen må ikke glemme at hun har vært kalv, mener nå jeg. Så i ferien har jeg besøkt familie i nordnorge og gumlet vafler og lefser og spist elgsteik med poteter og saus, altså nei-mat i lange baner, men pytt med det. Det er jo ikke det man spiser mellom jul og nyttår som er viktig, men det man spiser mellom nyttår og jul, har noen kloke sagt. I det hele tatt så slapper jeg litt mere av mht hva jeg spiser.  I starten av kostholdsomleggingen var jeg ekstremt forsiktig med karbohydratene, men nå spiser jeg et knekkebrød (6 gr. karber) noen ganger i uken, og lager en smothie med gresk youghurt og skogsbær eller spiser en hamburger. Men, utskjeielser har jo også sin bakside. Jeg har for eksempel hatt lidt mere sultfølelse dagen etter at jeg har spist for mye karbohydrater og jeg skal være standhaftig for ikke å kaste meg over en loffskive eller en banan dagen derpå! Jeg krymper fremdeles bittelitt - det merker jeg på klærne mine, men de siste par kiloene som skal bort kan jeg godt tape over lengre tid. Og jeg er kjempefornøyd med at jeg for første gang på mange år ikke har lagt på meg i løpet av sommeren. De siste mange år har jeg alltid begynt på en ny mislykket slankekur når høsten setter inn. Nå skal jeg jobbe mere med å komme i bedre form. Vi har hatt en forholdsvis aktiv ferie, med vandreturer i fjell og by, golfspilling og et par sykkelturer, så jeg føler jeg er godt i rute. Tenkte at jeg skulle begynne å arbeide mere med detaljene nå, så som "mormor-armer" og magemuskler mm.

Som mange andre middelaldrende damer sliter jeg med gikt i ledd, forkalkninger i ryggen samt en nerve i klem i korsryggen. I mai og juni gikk jeg til fysikalsk behandling for ryggplagene. Kombinasjonen akupunktur, infrarød stråling, og massasje har gitt gode resultater for meg. Et par ganger fikk jeg også et slags limbånd festet i korsryggen, jeg aner ikke hvorfor eller hvordan det virker, men det skal hvist hjelpe på sirkulasjonen (?).  Uansett - jeg er mye bedre, og hvis jeg kunne tatt meg sammen til å gjøre de mange øvelsene som fysioterapeuten har gitt meg, så ville jeg sikkert følt meg enda bedre. Det er merkelig - INGEN - jeg kjenner som har vært til fysioterapeut og fått beskjed om å gjøre øvelser utfører øvelsene særlig ofte. Jeg har et eget rom med gymnastikkmatte, vekter og gymnastikkball og det rommet står og skriker på å bli brukt oftere. Hva er det som gjør at vi er så slappe med å gjøre det bedre for oss selv? Jeg har ihvertfall tid hvis jeg vil, så det er noe med prioriteringen selvsagt. Jeg gjør en masse overspringshandlinger istedenfor, (prokrastinerer)  altså utfører gjøremål som er mere behagelige enn det som burde vært mere fornuftig å gjøre. Jeg surrer rundt på internett, løser suduko, går tur med hunden - ja til og med vaske klær eller rydde huset kan holde meg borte fra øvelsene. Ekstrem dum kjerring, sier jeg!

Også er det den forbaskete overgangsalderen som visstnok aldri går over, jeg er på 4. året nå, og har fremdeles tidvis hetebyger og våkner om natten med kliss vått sengetøy. Jeg har valgt å ikke ta noen form for hormoner, bortsett fra noen stikkpiller som bare virker lokalt i underlivet. Men mangelen på østrogen, eller rettere sagt det relative forholdet mellom østrogen og testesteron er endret i kroppen min og det gir noen uønskete konsekvenser. For eksempel øket og endret ansiktshårproduksjon. Nå har jeg søren meg snart bart! Tykke strittende hår vokser ut under nesen min og på haken. Jeg napper dem ut, men det stimulerer hvist bare produksjonen ser det ut som. Ka honen ska eg gjøre då? Det finnes sikkert en rådyr laserbehandling mot uønsket hårvekst, men foreløpig er ikke problemet så ekstremt at jeg vurdere det. Jeg synes bare det får være grenser for hvor mange irriterende plager gamle damer skal slite med som for eksempel øresus, vann i kroppen, knukne negler, glansløst hår, rynker, hengende rumpe, hovne knær, nærsynt- og langsynthet, hengepupper, inngrodde tånegler, appelsinhud, poser under øynene, svekket hørsel, tørre slimhinner - og her har jeg faktisk utelatt de mest ekstreme private plagene. Jeg har faktisk ikke tid til å gå i arbeid hvis jeg skal ta meg av alle disse skavankene, men det er ikke et alternativ, så ekstremt selvopptatt er jeg heldigvis ikke ennå. :-)






 

 

torsdag 14. juli 2011

Reservedelsalder og pengemaskiner

Som middeladrende kvinne innser jeg at jeg nå er kommet i reservedelsalderen. Jeg kan rett og slett ikke holde samme tempo på en rekke aktiviteter som jeg kunne før. Det merkelige er at det forstår kroppen, den reagerer med ondter og utmattethet, men hodet følger ikke samme tidsregning og innbiller seg selv at jeg kan fortsette å ture frem som om jeg var 35 år. Men det er ikke bare jeg som har forstått at det er diskrepans mellom hode og kropp på godt voksne damer. Administratorne på de sosiale mediene og diverse søkemaskiner på internett har også funnet ut av hvordan de skal kommunisere til oss som har problemer med å innse at aldring er en naturlig ting. På min Facebookprofil var det en dag 4 annonser som var perferkt målrettet til en middelaldrende kvinne: "Bli rynkefri hurtig", "Vil du stoppe med at ryge?", "Økologi er nemt" og "Sådann tabte Camilla 13 kilo". Alle 4 annonser fanget min interesse - fordi jeg fortjener det selvsagt.
Klart jeg vil bli rynkefri, jeg bruker en formue på kremer og antioksedanter mm, så kosmetikkindustrien har en trofast penge-forbruker i meg. Klart jeg vil stoppe med å røyke og ja- jeg kjøper ofte økologisk og vil gjerne gjøre mere av det. Nå har jeg ikke samme behov som Camilla etter at jeg la om  kosthold mitt til LCHF, men det er jo greit å vite hvordan hun klarte det uansett
.
Det er altså tydelig at annonsene på blant annet Facebook er målrettet til den enkeltes profil. Det er sikkert gammelt nytt for mange at Google/Facebook m.fl. samler uante mengder med detaljerte data om oss brukeres personlige preferanser og bruk av websider. Det positive med  det er at når vi søker får vi mer målrettede resultater, men samtidig blir vi lukket inne i en filterboble som kanksje isolerer og begrenser vår informasjonssøking og viten mer enn det som godt er? Men det er også noen som tjener penger på filtreringen og jeg vet ikke om jeg liker å være en uvitende pengemaskin for "noen i cyberspace".
Her er en tankevekkende artikkel om dette: http://www.kommunikationsforum.dk/artikler/personaliserede-websider
 Artikkelen argumenterer for 5 kritiske punkter i forhold til filterboble-problematikken, og det gode er at motargumentene også blir grundig behandlet. Les og bli klok!

Det er ferietid og mitt lowcarb-highfat-kosthold har vært litt frynsete, så jeg har ikke tatt mere av. Det er jeg ikke bekymret for så lenge jeg ikke legger på meg mye eller føler ubalanse i kroppen. Jeg er ikke i ketose for tiden, men tenker at jeg kan hente meg inn når hverdagen kommer. Så til syndenes bekjennelse: Jeg har spist jordbær med fløte (noen ganger litt is), jeg har spist litt knekkebrød og smakt på bittelitt jordfrukter, og til med spist noen stykker glutenfri pizza, men min største synd er som vanlig for mye vin. Med feriegjester i huset og feriebesøk hos venner har det blitt mye sosialisering, sene kvelder og usunt levesett. Jeg har forresten merket at alkohol har en annen virkning på meg ved LCHF-kosthold enn ellers. For det første tåler jeg mye mindre enn før, så jeg er ganske billig i drift. Men rusen er også anderledes. Det er litt vanskelig å forklare, fordi dømmkraften jo er nedsatt enten man er på det ene kosthold eller det andre. Men for meg virker det som om rusen er tyngre men samtidig lettere. Forstå det den som kan. Er det noen som har en forklaring her?


Ferietid gir også tid til ettertanke. Det er herlig å ha slappe dager, og noen dager nesten ikke gjøre noe fornuftig. Men problemet er at hodet plutselig har tid til å fundere. Hmmf - og nå har jeg kommet på ideen med å slutte å røyke. Det er ikke akkurat første gang jeg sysler med tanken, jeg har hatt mange korte og lengre opphold og en gang var jeg røykfri i 5 år. Den gang kostet en pakke sigaretter i Norge 50 kroner, og en kollega og jeg sluttet samtidig og puttet hver dag 50 kroner på en sparebøsse. Det var en god pengemaskin. Etter et år brukte vi alle pengene på en reise til Island. I tillegg til sightseeing brukte vi  pengene på å gå amokk i tøyforretningene, som av en eller annen grunn tilbød den aller siste mote lenge før den kom til Norge. 

Men nå føler jeg at tiden er inne til å ta en alvorlig avgjørelse igjen. Jeg har hatt 4 ordentlig harde influensa-bronkitt-4 dager i sengen-turer det siste halve året, og lungenen har det ikke godt når jeg tenner opp den første nikotinpinnen om morgenen. Jeg vet at jeg må handle. Problemet er at jeg er forfengelig, hver gang jeg har forsøkt å slutte, legger jeg på meg og da mister jeg motivasjonen.  Jeg trenger også hjelp i form av hypnose, akkupunktur eller andre remedier. Så det skal planlegges innen jeg finner en dato. Men, jeg kan kjenne at jeg gleder meg til å bli fri fra nikotindjevelen. En gang laget jeg et program om en kvinne som hadde blitt utsatt for demonutdrivelse. Hennes mann var pastor i en frimenighet, og hun hadde blitt utsatt for de grusomste ydmykelser og mishandling i vår herres navn. Men - det var en djevel de ikke hadde klart å drive ut, og det var nettopp nikotindjevelen. Faktisk er det noen som påstår at for noen er avhengigheten like sterk som om man er avhengig av heroin. I tillegg ligner beskrivelsen av nikotinavhengighet på den reaksjon kroppen har på inntak av karbohydrater og etterfølgende insulinproduksjon, se her:
http://tidsskriftet.no/article/483999  
Nå lurer jeg på om LCHF-kosthold vil hjelpe meg denne gangen. Kan jeg ungå pluss 5-10 kg ved røykeslutt på lavkarbokosthold? Det blir spennende å se. Hvis jeg i tillegg sparer kostnaden av en pakke sigaretter hver dag skaffer jeg meg en liten pengemaskin. Andre bonusverdier med å slutte med sigaretter er bedre smaks- og luktesans og bedre helse generelt. Litt av et kinderegg. Jo - jeg forsøker å motiverer meg selv! "I morgon skal eg byrja eit nytt og betre liv - trur eg".  Jeg må bare røyke opp de tollfrie kartongene med sigaretter først :-)




 



 

fredag 24. juni 2011

Gamle synder og Hurtigruten

Menneskekroppen er en flott innretning - når den fungerer godt. Min kropp er over 50 år, og gamle synder, både mine egne og andres, begynner nå å få helt merkbare virkninger på funksjonaliteten. Men hvordan kan andres synder påvirke min kropp?  Ta for eksempel tannhelsen. Da jeg var barn og gikk til skoletannlegen, var tannlegefilosofien "extension for prevension". Det vil si at hvis jeg hadde et lite hull i en tann, så boret tannlegen ut hele tannen og fylte den med amalgam. Så var liksom jobben gjort en gang for alle, ikke mere bry med den tannen. Resultatet er at vi som er født på 60-tallet har king-size svarte fyllinger i de fleste gjekslene.
De første av mine fyllinger begynte å gå opp i limingen for 15-20 år siden. Min daværende tannlege var en engel - det var rene spa-behandlingen å gå til henne i forhold til den gamle tannpineren fra skolen, som hadde påført meg en alvorlig tannlegeskrekk. Etterhvert som plombene fallt ut ble tennene nennsomt rekonstruert med plast av den kjære tannlege Gunvor Elde, som kan anbefales på det varmeste hvis du bor i Bergen. Mine tannproblemer har begrenset seg til munnhulen, men det er en pågående debatt om fyllingsmaterialer i tennene også kan ha andre virkninger på kroppen. Her er en artikkel som omhandler dette: http://www.forskning.no/artikler/2006/april/1145437811.24
 
Her i Danmark har jeg funnet en flink tannlege, og ironisk nok er hun også skoletannlege.  De siste ukene har jeg fått intensiv behandling på to tenner, den ene kunne reddes med plast, men på den andre må jeg ha en krone. Og for å si det sånn, ANDRES tidligere synder har kostet meg mange kroner. Det er vannvittig hva det koster å reparere tenner, men alternativet er jo helt utelukket. Jeg har hatt en rotfylling og det var nok. Jeg synes det er uforståelig at ikke helsesystemet regner tennene som en del av kroppen. Men, nå har jeg bare 5 amalgamfyllinger tilbake i munnen, og kan nesten le med colgatesmil.

Og det er faktisk utrolig viktig å ta vare på tennene. Jeg hadde en kollega for mange år siden som var praktikant. Han klaget stadig over tannpine, og en dag fikk vi beskjed om at han var død i løpet av natten. Som jeg husker historien gikk han i koma og konen ringte legevakten. Men pga språkproblemer (håper jeg, de var chilenske flyktninger), kom ikke sykebilen, og han døde. Det viste seg at tannbetennelsen hadde spredd seg til hjernen. En forferdelig historie, som jeg blir minnet på hver gang jeg føler det minste ondt i en tann.

Vel, mine egne synder må jeg komme tilbake til en annen gang. Foreløpig synder jeg ikke mye i forhold til lowcarb-highfat kostholdet. Det er mere eller mindre blitt en god vane. Jeg er blitt litt lei av egg til frokost, og fikk derfor bestillt mandelmel og soyamel mm. til brød på nettet.  Jeg tror jeg puttet for mye fiberhusk i, men  brødet ble faktsik ganske godt, der er mange brødoppskrifter på 
Så nå tar jeg meg en skive med ost til frokost eller mellommåltid innimellom. Jeg krymper ikke i samme fart lenger, men det gjør ingenting, så lenge jeg ikke vokser. Jeg har planer om å bake mere, men baking er ikke min sterkeste side, så jeg tar det piano forløpig. Men - det er lavkarbokake på vei.

Den store begivenheten den siste uken har vært "Hurtigruten minutt for minutt". Jeg må erkjenne at jeg er blandt de mange som har kikket på ferden langs kysten i timevis med klump i halsen og tårer i øyenkroken. Jeg synes at Marianne Meløy har skrevet en vidunderlig tekst som utrykker det jeg tror mange seere følte der vi satt klistret til datamaskin eller TV-skjerm. Du finner den her:


Jeg har selv arbeidet en sommer på gamle Hurtigruten Finnmarken. Det var 1979 og jeg var akkurat ferdig med gymnaset og lurte på hva det skulle bli av meg her i livet. Jeg tror nok at mannskapsmiljøet på hurtigruten var litt røffere på den tiden enn det det er i dag. Jeg delte lugar med en annen trise og hun hadde en kjæreste ombord, og de hadde ingenting imot å dele nattlige aktiveter med en prippen bergensfrøken. En kveld etter arbeid da jeg var på vei til lugaren ble jeg dradd inn på en lugar og holdt fast av et par karer, mens de spillte av en super8 pornofilm med døren som lerret. De syntes det var utrolig morsomt, men jeg gikk aldri samme rute hjem etter det. Det var også en eldre dame ombord, som hele tiden snakket om Jesus og syndens bule osv. Men jeg tror hun syntes litt synd på meg siden jeg  ikke hadde noen ombord som jeg kunne hygge meg med i ledige stunder. En dag kom hun inn på lugaren min og sa at hun hadde noe til meg. Så dro hun opp en, som jeg husker det, diger dildo og sa at jeg kunne få låne den. Jeg var fullstendig lamslått. Men jeg forstår poenget, for man kan vel ikke bedrive hor med en dildo eller? Uansett, det var en lærerik opplevelse og da jeg mønstret av for å delta i lenkegjengen i Alta hadde jeg lommeboken full av penger, men hadde bestemt meg for at det proffesjonelle sjømannslivet ikke var noe for meg. 





mandag 13. juni 2011

Så krymper jeg igjen

Livet på "lowcarb-highfat" er nå vendt tilbake til normalen etter ferie og litt utskjeielser og jeg krymper igjen. Jeg har nå krympet tilsammen 20 cm rundt livet, bysten og rumpen. Men jeg merker at jeg har minsket andre steder også - steder som jeg ikke har fulgt opp med måling. Det er gøy å finne frem sommerklær som jeg ikke har kommet i på noen år, det er som å få en helt ny garderobe jo!  Jeg har også flottet meg den siste måneden og vært på shopping. Da jeg var i Trondheim i mai  fikk jeg kjøpt et par antrekk, noen dager senere var jeg i Bergen og der kjøpte jeg også en ny buksekjole.  Og en ting er klart - jeg kan nå bruke størrelse 38 som var målet med hele denne kostomleggingen. Hurra!

Men, selv om jeg er opprinnelig bergenser, må jeg si at servicen i butikkene hos erkerivalen Trondheim ligger langt over den man får i Bergen. Beklager Bergen, men her må dere skjerpe dere, butikkpersonale som står og snakker i mobiltelefon eller surrer rundt på internettet på smartphones eller står og skravler og filer negler er definitivt UT. Butikkene i Bergen må tjene for mange penger når de aksepterer et personale som er så ignorant overfor potensielle kunder!


Ett av mine mål har også vært å komme i bedre fysisk form. Sykle til jobben-aksjonen gikk sånn noenlunde den første uken - jeg syklet 2 dager, så nå var det bare 13 ganger igjen hvis jeg skulle nå målet på 15 ganger på en måned. Men så var jeg på reise en uke, så ble jeg liggende med influensa i 5 dager, uken etter var jeg fremdeles slapp og snottete, og så reiste jeg en uke på ferie.  Så det var et mål som endte i den totale fiasko.  Ja-ja - mange gode unskyldninger her, kan jeg se. Men det betyr jo ikke at jeg ikke kan fortsette å sykle til jobb noen ganger i uken, for det er faktisk en god start på dagen å få blodomløpet i gang på den måten. Så det vil jeg sette meg som et nytt mål. Så nå er det bare å komme opp på hesten igjen

Forrige sommer kjøpte jeg meg ny sykkel. Vel - det sier vel noe om selvbildet at jeg kjøpte en rød racer med tynne hjul, 21 gir, smalt sete og stang. Jeg må faktisk innrømme at jeg ikke alltid kan slenge foten kjekt over stang og sete og sette i vei, for så knaker det og gjør vondt i ryggen, derfor jeg må luske foten over stangen for å nå pedalen. Så det var kanskje ikke det klokeste sykkelvalg, men jeg er blitt klokere på andre områder. Tidligere når jeg syklet til jobb, så jeg på turen som en treningsøkt og peste etter de andre hurtige syklistene. På veien til arbeid er det en sykkelteller - og hjem fra arbeid kan det for eksempel ofte stå "9658 syklister" på displayet - så det er mange spreke folk som fyker forbi meg på sykkelstien. Det jeg har lært, er at jeg må sykle i mitt eget tempo - og bruke girene fornuftig. Ellers kommer jeg på arbeid svett og varm og der har vi hverken personalegarderobe eller dusj og jeg orker ikke stå på et "offentlig" toalett og stelle meg. Et sted må jo grensen gå for hva man skal dele med studentene.
Noen ganger kan man overhøre studenter snakke sammen, for eksempel på toalettet. Jeg overhørte to unge studiner som hadde følgende konversasjon. A: Skal du i 21-års dagen til NN i aften? B: Ja - tenk så ung - 21 år! Det var det beste år i mitt liv kan jeg huske. A: Men det er jo så lenge siden - jeg kan nesten ikke huske det, tenk 21 år. B: Hvor gammel er du da? A: 23 - og du? B: 22.  Ha-ha - jeg måtte bare flire der jeg satt på brettet. Og når man er over 50 år så er for eksempel ikke alle lukkemuskler like samarbeidsvillige når man ler, så jeg slapp en ganske brutal fis som så fikk de unge damene til å sprute ut i latter. Åhh - jeg hater å gå på toaletter der man ikke kan lukke døren tett til og der alt en selv og sidemannen gjør ljomer mellom veggene. I Japan går de mye opp i å utvikle toaletter - det er faktisk en egen wikipedia side som omhandler toaletter i Japan: 
Unødvendig å si, men jeg skulle ønske at noe av denne toaletteknologien ble vanlig også her i Europa. Jeg ble ihvertfall sittende ganske lenge i det avlukke, til jeg var helt sikker på at de unge var langt vekk.

Apropos Japan - så savner jeg faktisk å spise sushi, det smaker veldig godt innimellom. Det er ikke noe jeg har pleid å spise ofte, men det er jo ris i nesten alle sushi-retter så det er jo utelukket på LCHF-kosthold. Jeg lurer på om det finnes alternativer til ris som man kan lage sushi-retter av? Her må det forskes. Jeg har nå bestillt en rekke matingridienser på nettet, bakemix, fiberhusk, mandelmel, soyamel og proteinpulver, samt stevia som er et naturlig søtemiddel fra en urt, tror jeg. Jeg gleder meg til å teste ut noen oppskrifter på brød og kaker. Jeg har funnet en fantastisk matblogg, med veldig gode bilder og detaljerte oppskrifter på lekker mat, se her og bli inspirert:
http://minlavkarbomat.blogspot.com/








mandag 6. juni 2011

Jeg har fusket!

Sånn går no dagan - som de sier i nordnorge! Og dagene går - og jeg har tatt på! Ikke mye - men litt, det kan jeg kjenne på beltespennen. Så hva har gått galt med mitt lowcarbo-highfat-kosthold?
For cirka to uker siden arrangerte jeg en avslutningsfest for studentene og en av dem bød meg en sangria som han hadde mikset, jeg tok imot og det var første gang jeg så vidt jeg vet har spist eller drukket noe sterkt søtt på 6 uker. Virkningen den gang var at jeg neste dag hadde veldig dårlig mage. Vel, årsaken til det kan jo vært noe annet jeg hadde spist eller et magevirus, men en reaksjon på noe var det. Jeg ble forresten utrolig godtesyk en dag, og da smeltet jeg litt 85% sjokolade og dyppet skoldete mandler i, det var kjempegodt og jeg ble hurtig kurert for søthungeren.


Siste uken har jeg vært på ferie på Rhodos og det er farlige greier. Jeg har ikke fusket mye med maten, jeg har ikke spist brød, frukt, pasta, ris eller rotfrukter, men masse gresk salat og kjøtt/fisk, men jeg har vel antagelig drukket for mye vin og drinker (vodka med cola zero) og jeg har skeiet ut en gang og spist is med frukt. Isen hadde en forunderlig virkning, etter en stund jeg ble dødstrøtt. Det var som om det la seg et teppe over øvre del av hodeskallen og øyelokkene var tunge som bly. Jeg spiste is som dessert en kveld og jeg var trøtt til langt ut på neste dag. Hva er det med sukker som gir en sånn virkning på meg tro? Jeg har lest at det er noe som kalles SUKKERBAKRUS og at man kan bli avhengig av sukker, at det nærmest er et rusmiddel. Les mere her:

http://forum.lavkarbo.no/showthread.php?t=542


Artikkelen lister opp 12 gode grunner til å kutte ut sukker, og hvis det er riktig det som beskrives, så skulle sukker vært på rusmiddel-, doping- og giftlister verden over. OK - så insulinproduksjonen i kroppen øker når en spiser karbohydrater og altså sukker. Et svingende insulinnivå fører til humørsvingninger og sultfølelse og følgelig inntar man mere hurtige kalorier og så er man inne i en ond sirkel, sånn som jeg forstår det. Og det er faktisk riktig at jeg hadde den sugende desperate sultfølelsen i magen dagen etter min utskeielse. Men - nå er jeg hjemme og har  kokefasiliteter og kjøleskap så nå skal jeg tilbake til et kontrollert kosthold.

På sydenferie er det forresten utrolig hvor trett man blir av å spise alle måltider på restaurant en hel uke. På LCHF-kosthold må man nesten alltid be om annet tilbehør eller be om at deler av retten blir erstattet med noe annet. Det er ikke alltid like vellykket. En kveld på Rhodos ba jeg om at potetene ble erstattet med salat, og fikk lammekjøtt med rå snittet kål. Æsj - jeg ble altså forbannet og hisset meg opp og sa at det var uspiselig dyrefor de serverte som tilbehør!

Vel, det var dagen etter at jeg hadde spist is, så jeg kan vel skylde på "insulinhumørsvingninger", men jeg tror heller at det var mitt generelle temperament som slo ut i full blomst. Og stakkars min mann som forsøkte å dempe meg ned, for det resulterte i at han også fikk gjennomgå. Og han kan jo heldigvis bite fra seg, så da tok det ene ord det andre og vi forlot restauranten i en fart, rykende forbannet begge to. Vel her skulle vi på kjæresteferie og var blitt enige om at vi skulle nyte livet og være overbærende med hverandres svakheter. Men dette var 5. dagen med 24-timers samvær, så vi var sannsynligvis litt tynnslitte begge to. Vi hadde jo heller ikke computerer med, så vi hadde ikke kunnet flykte bak skjermen med Facebook og emails og kabaler og andre viktige ting på mange dager. Uansett, det gode med å ha en utblåsning i et forhold er at det fører til utrolig god forsoningssex etterpå. Hadde det ikke vært for at hotellet tilbød verdens dårligste madrasser i sengene, hadde vi sikkert ikke kommet avsted med leiebilen neste dag!

Madrasskvaliteten blir faktisk en svært viktig faktor når man har forkalkninger i ryggen. En uge liggende direkte på fjærene, så det faktisk blir avtrykk av dem på sideflesk og rumpeballer er ikke å anbefale. (Hotel Constantin, Rhodos by) Vi middelaldrene kikker også nøye etter hvilke liggestoler på stranden som har de beste putene og når vi går på restaurant skal det være ordentlige stoler å sitte i, ikke noe med å få tresmak i ræven lenger. På flyet hjem fikk jeg snappet et par puter og et pledd ekstra som jeg kunne polstre det uslitte flysetet med - så det gjelder om å finne metoder for å gjøre livet komfortabelt. For de som vil gjøre lavkarbo-livet mere komfortabelt er det ihvertfall to forskjellige Facebooksider som gir tips og oppskrifter: "Lavkarbo Og ketose" og  "Lavkarbo Kosthold". 
Inntil videre vil jeg forsøke å finne mere ut om alternative søtningsmetoder til sukker, for jeg har lyst til å bake en kake eller lage hjemmelaget is til en anledning som kommer snart.


 

søndag 22. mai 2011

Kosthold og humør

Etter at jeg startet med LCHF-kosthold for 6 uker siden, har jeg krympet mye synes jeg. For noen dager siden målte jeg meg for tredje gang rund bysten, magen og enden, og da hadde kroppen minsket tilsammen 18 cm på de 3 stedene. Jeg kan nå komme i mesteparten klærne mine som av en eller annen grunn simpelten har krympet bare ved å henge i skapet og ligge i skuffene! Klær lever tydeligvis sitt eget liv, men det gør jo kroppen også. Etter at jeg kom i overgangsalderen for 4 år siden har grammene liksom kommet snikende på, også har gram blitt til kilo osv. Jeg har regnet ut at hvis jeg hadde lagt på meg 50 gram i uken i 4 år, så blir det faktisk 10 kilo! Men nå har altså jeg brukt 30 år på å legge på meg 10 kilo så de ukentlige grammene har ikke vært mange, nærmest for ingeting å regne - men nesten ingenting kan likevel bli mye tydeligvis. For meg har målet vært å ta av en 5-6 kilo, og det har jeg visst noenlunde nådd. Men jeg fortsetter med LCHF-kosthold og det av flere grunner, mer om det senere.

 Hva er det beste med å leve, spør jeg meg selv fra tid til annen. Er det noe med mitt forhold til andre eller er det mitt forhold til meg selv som bestemmer det? Vi kvinner blir jo konstant bombardert med et fysisk kvinneideal som er meget vanskelig å leve opp til for de fleste av oss. Jeg har for eksempel komplekser for noen av mine kroppslige attributter. Jeg har for breie hofter og for stor ræv og tjukke lår synes jeg. Nesen min, som jeg en gang knakk i en motorsykkelulykke, ser merkelig ut og jeg ville gjerne vært litt høyere og så skulle jeg ønske at jeg kunne spille piano. Det siste er jo ikke for sent å lære, men de andre tingene kan jeg jo vanskelig gjøre noe alvorlig med. Jeg kan slanke kroppen så lårene og bakdelen blir litt mindre. Men når jeg nå er lav og brei fra naturens side, så hadde det egentlig vært godt om jeg kunne akseptere det og leve i fred med meg selv. Min mann sier jeg er fin. "Du er kvinnenes svar på Messi (fotballspiller) - du har litt lavt tyngdepunkt" sa han til meg for ikke så lenge siden. Ha-ha - litt av et kompliment! Men jeg tror ikke det først og fremst er fordi jeg vil at menn skal synes jeg er attraktiv at jeg  ønsker at kroppen min var anderledes. Har lest et sted at mange menn faktisk ikke synes at høye kvinnelige beinrangler er så sexy. Det er noe med hvordan andre kvinner vurderer meg - og noe med at jeg lar meg påvirke av alskens mote- og kroppsfiksering som verserer rundt i parallelltilværelsen. Så hva er det beste med å leve da? Å være i harmoni med seg selv psykisk og fysisk, samtidig som man har det kjekt sammen mennesker man bryr seg om og som bryr seg om deg? Jeg vet ikke, men jeg fortsetter å søke etter svaret.

Men en ting er sikkert og det er at et godt humør bidrar til å øke livskvaliteten. Og her kan faktisk lavkarbo-kosthold bidra mener noen. Jeg føler meg lettere til sinns enn på lenge, men jeg er usikker på om det er fordi jeg har slanket meg og dermed føler meg lettere i kropp og sinn eller om det faktisk har noe med kosten å gjøre også. En lege som er ansvarlig for nettstedet  www.ketolyse.no  hevder at:"kuren (dessuten) gir masse energi og humør, noe som egentlig har naturlige forklaringer ut fra kjent metabolisme og hjernens funksjon. ( serotonin dopamin etc)". Jeg synes denne såkalte naturlige forklaring var litt gresk så jeg googlet ordene "serotonin og dopamin". Begge er stoffer som regulerer ting inne i hjernen vår. Serotonin er et ”antiagressivt” system, som når det har høy aktivitet har betydning for appetittreguleringen, regulering av sexlivet og aggressive følelser. Mens dopamin faktisk er noen alla det ordet signalerer, et dop - eller et stoff som regulerer lystfølelse. Metabolisme betyr hvist bare omsetning av næringsstoffer i kroppen,  i lavkarbosammenheng har det kanksje en mere spesisfikk betydning i forbindelse med at kroppen kommer i ketose ( bruker av eget fett). Uansett - kort sagt: noen mener at det er en vitenskapelig påstand med hold i at humøret blir bedre med lavkarbokosthold, fordi vi doper oss selv og får lengre lunte. 

Men det er annen god virkning også.  Jeg synes at huden min er mindre tørr etter at jeg har begynt å spise mye fett. Dessuten er jeg veldig sjelden sulten, og hvis jeg av en eller annen grunn må hoppe over et måltid kan jeg gå lenge på en håndfull mandler eller et par skinke- og ostebiter.  Men jeg synes fordøyelsen er litt merkelig.  På  http://www.lavkarbo.no/  leste jeg at dette er en vanlig reaksjon. Fordi maten jeg spiser er så næringstett blir det ikke så mye avfall og tarmen må ikke tømmes så ofte fordi kroppen bruker mesteparten av det jeg spiser. Det var litt om innsiden og utsiden av kroppen. En liten fyr på 8 år hadde følgende beskrivelse av kroppen: "Kroppen består av innvoller og utvoller. Innvoller er marg, ben og milten. Utvolder er ofte mere synlige og kan skiftes ut ved spesielle anledninger. Især på damer". Ja det skulle vært så lett du, så hadde jeg vært et langbent rekel.

Men det er ikke bare gode virkninger med LCHF. En bi-virkning mange opplever er dårlig ånde (aceton-ånde). Det har visstnok også med forbrenningen eller ketosen å gjøre. Men det finnes jo midler mot det heldigvis, og noen pakker tyggis eller en flaske SB12 er heller ikke den store investeringen. Noen skriver forresten at persille skal hjelpe mot dårlig ånde og at man kan ta sink for å få bukt med det. Selv om jeg snart er ved min "matchvekt", vil jeg likevel fortsette med lavkarbokosthold. Jeg vil nemlig ikke opp i størrelse igjen, jeg trives med den stabile ikke-hungrige kroppsfølelsen. Jeg har en mistanke om at sukker er opium for folket for å si det med gamle Marx. Denne påstanden vil jeg gjerne forske litt i før jeg utdyper den. Så følge med!

søndag 15. mai 2011

På reisefot med LCHF-diett



Siste uken har jeg vært på reise, og det kan være en utfordring når man velger LCHF-kosthold. Første stopp var Trondheim der jeg besøkte min NTNU-studerende sønn. Han deler leilighet med en kamerat, så der var det ikke så problematisk med kosten. Det var bare å tømme kjøleskapet for halvråtne grønsaker og diverse andre uhumskheter utgått på dato, og fylle opp med friske varer. De to unge menn påsto at de hadde ryddet før jeg kom, men jeg må innrømme at jeg følte meg som halvemaken til Monica i TV-serien Friends de tre dagene jeg tilbrakte i bartebyen.  Vaskemaskinen gikk kontinuerlig og kjøkkenet fikk seg en ordentlig omgang med skuremiddel. Og - en helt ny støvsuger ble hentet frem fra et kott, men den søg utrolig dårlig. Har dere støvsugerposer spurte jeg? "Ehh - vet ikke, vi har aldri skiftet" svarte min sønn. Vel - de har jo bare bodd i sitt første krypinn i 9 måneder, men her er det tydeligvis et hull i grunnutdannelsen fra hjemmefronten. 

Neste stopp var min gamle hjemby Bergen og konferansen Nordiske Mediedager. Her bodde jeg på hotel, og vi offentlig ansatte bor jo på billigste alternativ. Dette var værre. Frokosten ble levert i en pose på døren og det eneste jeg kunne spise av det som ble tilbudt, var pålegget mellom to sandwicher. De fleste andre måltider skulle inntas på restaurant, og det er faktisk utrolig vanskelig å finne retter som ikke inneholder karbohydrater. Så må man bestille det som man tror er best, også blir man sittend og sortere og pirke i maten. Antagelig må man være mere bevisst og be om andre varer enn det som står på menyen, kombinere to retter for eksempel. Men hvis nå kokken har oppfunnet en fantastisk  rett der alle smaker er nøye tilpasset, så blir det jo nesten tragisk å radbrekke rettene på denne måten. Uansett - jeg antar at i fremtiden vil det komme "lavkabomatrestauranter" - så herved er ideen formidlet. 

Kroppen min trives godt med det nye kostholdet, jeg målte meg for tredje gang for en uke siden, og da hadde jeg krympet 10 cm rundt livet. Det synes jeg er et flott resultat på en måneds tid. Nå har jeg jo vært ute og reist og sosialisert en masse og drukket uhorvelige mengder med vin. Så jeg tror ikke den siste uken har gitt ytterligere resultater. Men nå er det back to business. Jeg har funnet noen gode nettsider med gode oppskrifter:

Min Lavkarbomat: http://minlavkarbomat.blogspot.com/ 
Et liv på lavkarbo: http://etlivplavkarbo.blogspot.com/
   
Begge nettsidene  har links til andre gode lavkarbosider samt til andre bloggere.

Selv om jeg krymper på dette kostholdet så har jeg jo mine andre kroppslige plager. Jeg har hatt min første behandling hos fysioterapeut. Det gjorde godt, hun fikk løsnet litt opp med massasje og ga meg noe smertelindrende laser (eller  var det infrarød lysbehandling?) - anyway, det hjalp også. Desverre så har jeg vært altfor lite flink til å gjøre øvelsene mine siste uken, som jeg skal utføre 8 ganger pr. dag.  Men det har jo vært en slags unntakstilstand, og etter min mening så betyr det MYE for formen at man er i godt selskap, opplever givende samtaler og får seg mang en god latter. 

Da jeg fløy hjem i går følte jeg meg proppet med postitiv energi etter å ha fått faglig input, fått vært sammen med min sønn og hadde møtt mange gode venner og gamle kollegaer. På flyplassen i Bergen ble jeg stoppet i sikkerhetskontrollen med både saks og multikniv i kofferten. For et par år siden hadde jeg sjekket inn bagasjen og satt i gaten da jeg ble kallt opp over høytalerne. Jeg skulle henvende meg i bagasjekontrollen. Det sto en glisende stuer og sa at det var noe som vibrerte i kofferten min. "Det må være den elektriske tannbørsten min" sa jeg.  Det var ikke vanskelig å se på ham at han antok at det var et helt annet hjelpemiddel som hadde begynt å leke med seg selv. Men det var altså en tannbørste - det er helt sant! Uansett - jeg har hatt en god tur og jeg fikk lov å reise videre med begge mine "ulovlige terroristgjenstander" sammen med en bunke norske magasiner og aviser som jeg skal hygge meg med hele denne søndagen. Livet er herlig. 

lørdag 30. april 2011

Kjøttkake i trynet

Kroppen er en merkelig innretning.  Plutselig er den glad og fornøyd, men så like hurtig så streiker den igjen. Sånn oppfører  ihvertfall min kropp seg. Mer om det senere.
For først vil jeg si at  LCHF-dietten fungerer godt for meg. På grunn av min aversjon mot badevekter valgte jeg å måle meg selv på strategiske steder i begynnelsen av at jeg la om kostholdet. Fordi jeg er litt sen i avtrekkeren fikk jeg først målt bryst-, liv- og rumpeomkrets på den 6. dagen med nytt kosthold. Samme steder ble så målt etter en uke og da hadde jeg krympet 8 cm tilsammen, mest rundt livet. Det er jeg superfornøyd med. Huden vår utgjør faktisk 15% av kroppsevekten og hvis man folder hele kroppens hudareal ut til et teppe vil det utgjøre ca 2 kvadratmeter. Jeg har forsøkt å tenke ut en matematisk formel som kunne gi svar på hvor mye mindre hud 8 cm blir, men det ble for komplisert, for jeg har jo ikke målt i cm2, bare omkretsen, og ikke vet om jeg om akkurat min kropp har 2 m2 hudoverflate. Så det ble bare vrøvl, men de små grå var på arbeid en liten stund i hvertfall.

Det jeg liker aller best med LCHF-dietten er at jeg kan spise ting jeg liker. Jeg elsker feite oster og kjøtt og fisk og salat og grønnsaker. Og jeg spiser meg mett. Det er mulig at jeg spiser litt mye i forhold til å gå hurtig ned i vekt, men jeg fortrekker å ta det rolig. Jeg har vært på jo-jo-slanking i så mange år uten langtidsvirkning, så denne gang ser jeg det som en varig kostomlegging.  Jeg er ikke desperat etter å gå ned i størrelse 38, som er mitt mål, og så tjukk eller langt fra målet er jeg heller ikke. Jeg vil bare gjerne bli i den størrelsen på lang sikt.

Før påske begynte jeg å ta giktmedisin, og det var en fantastisk forbedring av min livskvalitet med hensyn til smerter i rygg og bein. Etter et par dager følte jeg meg som et nytt menneske. Men hvor lenge var Adam i Paradis? Etter ytterligere noen dager begynte jeg å få kviselignende udslett på hoften, og det spredte seg hurtig til mitt blide åsyn. Jeg så mildt sagt ut som en kjøttkake i trynet med hundre små betente nupper over hele ansiktet. Min mormor var en slagkraftig nordlending. I min brors ungdomstid hadde han med hjem en kamerat som var hardt ramt av acne. Mormor satt og heklet i en ørelappstol og gløttet opp, så på kameraten og sa: "Jaja - det som ikkje kjæm ut mellom pikenes lår kjæm ut som byller og sår." Litt av en velkomst!

Men, tilbake til gikten, det var påskeferie, nydelig vær og jeg var sprek som ungfole, så jeg tror ikke manglende "utløsninger" var årsaken til mitt pubertanske utseende. Så spørsmålet var hva jeg reagerte på? Jeg hadde begynt å ta høysnuemedisin samtidig med giktmedisinen - så her var det snakk om å bruke elemineringsmetoden. Jeg valgte å kutte ut giktmedisinen fordi pollenindeksen var meget høy. Og - desverre - i løpet av noen dager forsvant utslettet. Så nå er jeg tilbake til start. Sammen med medisin følger det jo alltid en skriftlig redegjørelse for hvordan medisinen virker og hvilke bi-virkninger den kan gi. Det kan faktisk være en ganske skremmende opplevelse å lese denne informasjonen. En kan jo bli syk av mindre for å si det sånn. Men Brufen Retard kan i følge veiledningen gi "udslett" hos 1-10 av 1000 behandlede. Jeg håper det finnes alternativer til Brufen, for nå har jeg fått smaken på en smertefri tilværelse.

En av mine planer for å bli venner med kroppen min igjen, er å komme i bedre form. Legen har nedlagt et foreløpig forbud mot en rekke aktiviteter bortsett fra noen øvelser, men jeg kan gjerne sykle.  Så i går tok jeg meg sammen og fant frem min nye fine sykkel, med smale hjul og 21 gir. Den ble innkjøpt forrige sommer fordi jeg dengang hadde en intensjon om å begynne å sykle til jobben. Vel, det ble med tanken, noen ganger skal ideer modnes før de blir satt ut i livet. Men dekkene trengte luft, og til tross for at jeg fant 4 forskjellige sykkelpumper i garasjen, fikk jeg ikke pumpet luft inn. Det er en sykkelhandler på vei til jobb, så jeg syklet innom der. Og her kommer en ordentlig blondine-historie. Hva gjør madammen? Går inn i verkstedet med sykkelen, der står to muskuløse skinheads-lignende fyrer og arbeider. "Jeg vet det er dumt spørsmål, men hvordan får jeg luft i dekkene?" sier jeg. De to ser på hverandre, så på meg - så på hverandre igjen. Den ene tar affære og vips så er dekken pumpet opp. Jeg hadde jo allerede etablert meg selv om en idiot, så jeg forsatte i samme leien. Jeg ba om en stropp til å holde håndveske og computerbag fast i kurven på bagasjebrettet. "Hvordan virker den da?" var mitt spørsmål. I mellomtiden var to andre unge karer kommet til. Og de kappedes om å ta av kurven og montere stroppen og jeg følte meg omsvermet av unge testesteronbomber som ville gjøre alt jeg bad dem om. Det er merkelig hvor lettlurte menn kan være, hvis man gjør seg dum er de faktisk mye mere hjelpsomme enn hvis en er kravstor og forlanger "service". Det var en deilig måte å starte dagen på. Jeg lo de neste to kilometrene da jeg syklet videre, for da begynte 6-7 km motbakke opp til arbeid og jeg måtte konsentrere meg om å puste og trå. For å få litt inspirasjon til å holde  mitt forsett om å sykle til jobb har jeg meldt meg på "sykle til jobben"-aksjonen nå i mai måned. Målet er å sykle de 10 km hver vei  minst 15 ganger den neste måneden.

Jeg har ikke fortalt legen min at jeg spiller golf, for det har jeg en mistanke om at hun ikke vil applaudere. Vridningen man må gjøre for å slå korrekt er kanksje ikke det beste for en forkalket korsrygg? Jeg blir nødt til å ha en alvorlig samtale med meg selv om dette. I dag har jeg vært til fotpleie og fått skrapet av hård hud og lakket negler. Jeg synes at gamle damer skal unne seg den luksus når de ikke klarer å klippe fotnegler selv lengre. Og ellers også - helt klart. Jeg har forresten feilinformert i en tidliger blogg om at vin er nei-drikke. Jeg har funnet ut at man faktisk kan drikke tørr rød og hvitvin når man velger lavkarbokosthold. Det er ikke noe særlig karbohydrater i vin, fordi sukkeret er brukt for å lage alkohol. Så nå er det helg,  20 grader i solen og jeg tar meg et glass eller to, nyter mine nylakkerte negler og sier SKÅL.

lørdag 23. april 2011

Hvordan virker LCHF-diett egentlig?

Hvordan virker egentlig en LCHF- (Low Carb High Fat) diett på kroppen? Jeg spiser altså kjøtt, fisk, meieriprodukter, egg  og grønsaker, men ikke rotfrukter, frukt, pasta, ris, brød eller sukkerholdige matvarer. Ifølge den svenske eksperten Dr. Annika Dahlqvist er det viktigste hormonet for vektregulering insulin. Et høyt insulinnivå fører til at næring blir lagret som fett i kroppen. Teorien er at dersom en ungår mat som gir høyt insulinnivå (altså nei-mat) så stabiliseres blodsukkeret og kroppen bruker av fettlagrene. Forstå det den som kan, jeg begriper ikke hvordan jeg går ned i vekt når jeg spiser smør og fet ost, rømme og majones. Men dette har det jo vært forsket på og kroppens vidunderlige maskineri fungerer tydeligvis mere komplisert enn jeg har fatteevne til, så da så.

Selvsagt strides de lærde om LCHF er et fornuftig kosthold. Ellers ville vi jo ikke bli opplært til å spise grovt brød, minst 5 frukt om dagen og 1/3  kjøtt/fisk, 1/3 pasta/ris og 1/3 grønsaker på middagstallerkenen. Spis lettprodukter er den offisielle devicen, fett er ikke farlig sier Dahlqvist, fett er godt for kroppen. Det minner litt om ordtaket; ondt skal med ondt fordrives. Og det er en ide som jeg overhodet ikke har sans for. Hvorfor skulle ondt hjelpe mot ondt? Jeg intervjuet en gang en kvinne som skar dype kutt i kroppen sin. Hennes forklaring var at hun hadde så mye smerte innvendig at når hun fikk ytre smerter så overskygget disse smertene de innvendige. Hun mente at på den måten balanserte smertene hverandre. Hennes forklaring gir en hviss mening synes jeg, men den ytre smerte var jo ikke en varig løsning på hennes opprinnelige psykiske smerte. Hun fikk heldigvis hjelp. Men noen ganger kan man lure på hva som kommer først, får man ondt i kroppen fordi man er i elendig humør, eller blir man i elendig humør fordi kroppen streiker?     

Smerter i kroppen kan komme snikende. Jeg har hatt ondter rundt i kroppen i et par år nå. I starten hadde jeg bare litt ondt, og ikke hver dag. Men så har smertene gradvis tiltatt og jeg er en sta faen så jeg har ikke tatt smertestillende medisin, fordi det er noe jeg ikke vil bli avhengig av.   Samtidig - når en doper kroppen ned så har en jo ikke den samme fornemmelsen for hvor mye kroppen kan klare før det går galt. For eksempel når en skal løfte tunge ting eller krype under sengen for å støvsuge hybelkaniner.

Men - jeg må innrømme det, jeg er nå en fallen kvinne. Legen anbefalte at jeg forsøkte giktmedisin, og det har jeg nå tatt i tre dager. Og for en forskjell! I går var jeg totalt smertefri og det var en fantastisk opplevelse. Jeg ble faktisk i strålende humør, og jeg tenker at jeg intil nå må ha brukt en masse energi på å kontrollere og holde ut smerter.  Faktisk så mye at humør og overskudd er blitt redusert omvendt proporsjonalt med de tiltagende smertene. Pokker heller, nå blir jeg trolig nødt til å gå på medisin resten av mitt liv, for jeg vil ikke tilbake til smertehelvete. Jeg er rett og slett hektet på Ibuprofen.

Da jeg var på apoteket for å hente medisinen skulle jeg også handle kalktabletter og noen andre småting. Da jeg spurte ekspeditøren om kalktablettene sa hun: "De står over i seniorhyllen." SENIORHYLLEN! Altså en ting er å være middelaldrene, det har jeg vennet meg til, men senior? Jeg?  Ha-ha når jeg nå om morgenen henter frem mitt pillearsenal så ligger det ikke mindre enn 7 tabletter på tallerkenen. 2 kalktabletter, 2 fiskeolje, 1 mot høysnue, en multivitamin og nå også giktmedisin. Vel, det meste er jo kosttilskudd, så ingen alarm, men det ser jo en smule senior ut med alle de pillene, det må jeg innrømme. Men gamle folk kan jo gjøre alt som unge kan i dag. Til og med ha sex. En kollega av meg på Journalisthøjskolen skulle veilede en ung mannlig student på en oppgave. Han ville skrive en historie om at gamle mennesker fant sexpartnere via internett. Han hadde til og med funnet en "case", en eldre kvinne. Vel, det kunne jo bli en pikant historie, men hvor gammel var denne "casen" spurte veilederen. "Hun er 42" sa studenten kjekt. Så i hans optik er vel en 51-åring fra steinalderen, så da passer det jo at jeg er nesten på steinalderdiett, les mere om den på:

Dr. Annika Dahlqvists blog: http://blogg.passagen.se/dahlqvistannika/

tirsdag 19. april 2011

9. dag på lavkarbodiett

Jeg er begynt å bli fortrolig med det nye kostholdet. Er så og si ikke kvalm lenger, og savnet etter brød og frukt er avtatt betraktelig. Det vil si - jeg har bakt lavkarbobrød, og de som kjenner meg vet at jeg ikke er den mest erfarne bakekone akkurat. Jeg pleier å nøye meg med å bake sånne "rett i koppen kaker", dvs. tilsett vann og putt i ovnen. Men brødene ble faktisk ganske vellykkete. Bakte et lyst brød basert på kokosmel/egg og et mørkt bestående av diverse frød/nøtter og egg.  De smaker OK, men neste gang skal jeg tilsette noe krydder til den mørke varianten, så tror jeg at linfrøsmaken ikke blir så gjennomtrengende.

Det er deilig med påskeferie, og vi fikk i tilleg en stor begivenhet å feire her i starten på ferien. I min optik har jo vin vært å regne som flytende frukt og dermed bannlyst. Men feires skulle der, og jeg hadde søkt  rundt på nettet for å finne gode råd til alkoholholdig drikke for desperate husfruer på lavkarbodiett. Et sted leste jeg at vodka og lettbrus er helt fint, samt whisky on the rocks. Nå er ingen av delene min favorittdrikk, og helt ærlig, er ikke vodka med brus for ungdommer som skal drikke seg snydens full? Med andre ord, vodka drikker man for å bli alkoholpåvirket, mens vin og annen edlere drikke, det inntar man jo fordi man nyter det. Er det ikke sånn? Det er mye snobberi rundt vurdering og rangering av edle drikkevarer. Selvfølgelig er det forskjell på god og dårlig vin, og ulike druesorter gir forskjellig smak - eller bouchè.  Men dypest sett, når man inntar vin i større mengder, så er det vel ikke kun fordi man elsker  smaken? Alkoholens virkning det vil si; lystfølelsen ved å miste litt kontroll, være lattermild og mere vågal er jo en del av den samlete opplevelsen. Forskjellige typer alkohol kan dessuten resultere i forskjellige typer rus. Jeg holder meg for eksempel unna whisky.  En gang for mange år siden i whiskyrus var jeg i en heftig diskusjon med en tidligere kollega. Det endte med at jeg helte en halv liter øl midt i fleisen på vedkommende. Oj-oj - det er ikke noe jeg er stolt av. Men whisky har jeg stort sett kun drukket i Irish Coffee siden. Så det ble vodka og Cola Zero som ble handlet inn til påske. Vin i mange fasonger har vi jo på lager, men sprit kun i et engere utvalg.

For et par år siden begynte vi å spille golf. Det er faktisk mye gøyere enn det umiddelbart ser ut til. Min mann Henrik har fått taket på det og gått raskt ned i handicap, mens jeg er utrolig dårlig og har fremdeles maks handicap. Uansett - i helgen var det åpningsturnering i golfklubben - og den unge mann kom hjem med den store pokalen. Han hadde vunnet sin klasse, men i tillegg hadde han høyest poengsum av alle deltagerne og vant dermed også over de supergode. Han var så glad-så glad og sånt humør smitter. Så champagnen ble åpnet, og ja - jeg tok to glass. Dette var jo en "once i lifetime"-opplevelse så jeg ga blanke i karbohydratene. Men etter det kom vodkaen i spill og så gikk den kvelden for å si det sånn.

Hva spiser man dagen derpå? Jeg har alltid hatt utrolig lyst på junkfood når jeg er i bakrus. En saftig hamburger med pommes frittes og ketchup smaker nydelig av en eller annen grunn. Vel, det er jo ikke en meny som er aktuel for meg, men jeg erfarte at en hjemmelaget hakkebøff med grønsaker og sterk saus gjør samme nytten og i tillegg støtter man ikke multinasjonale selskaper som nekter å servere noen typer mennesker. Her tenker jeg på en artikkel jeg leste på aftenposten.no der McDonald's nektet å servere prostituerte. (http://ipad.aftenposten.no/nyheter/oslo/article4095667.ece) Ha-ha, enda en grunn til å finne alternativ hurtigmat hvis behovet melder seg.

Jeg er litt kjedelig i matveien har jeg funnet ut. Lager stort sett varianter av det samme, kjøtt - grønsaker - saus. I dag har jeg bestemt meg for å lage stekt fisk med ratatouille. Det tror jeg blir supergodt. Solen skinner, det er vår i luften og jeg skrumper. Hurra.

lørdag 16. april 2011

Kroppen streiker - det virker!

Jeg er nådd  6. dag på lavkarbodiett. Vel, lavkarbohydratdietten virker, ihvertfall hvis en regner hjernen som en del av kroppen. Fjerde dag på lavkarbodiett våknet jeg frisk og opplagt klokken 7, selv om jeg ikke var i seng før klokken 00.30. Min første tanke var at min første blogg faktisk ikke var skrevet etter de to første dagene med nytt kosthold, men etter 3 dager.  Så kuren virker øyensynlig på tidsforståelsen, så jeg er begynt å lure på hvordan jeg har klart å holde avtaler og tider tidligere. Kanskje har jeg rett og slett levd i en tidsparalellverden inntil nå?

En skal selvsagt ikke se bort fra at fravær av rødvin kan spille en rolle i forbindelse med mitt klarsyn, for gjæret druesaft regnes logisk nok som frukt og har derfor vært bannlyst den siste uken. Men det er jo ikke lett å orientere seg i forhold til de gode helseråd en gammel kone mottar.  Rådet med at det er sunt å drikke 2 glass rødvin om kvelden har vært en god leveregel for meg. Så slapper kroppen av og man sovner så deilig og rolig inn. Nå er det helg og påskeferie, og jeg lurer på om må jeg bli avholdskvinne for å følge lavkarbodietten? Finnes det i det hele tatt alkohol uten sukker?  Her må det research til.

Kvalmen som jeg hadde de første dagene er nesten borte, og hodepinen delvis. Merker at når jeg blir sulten, og sannsynligvis har lavt blodsukker, så skal jeg jeg spise noe veldig hurtig - ellers blir jeg svimmel og rørete. Min arbeidsdag består av timers intensiv konsentrasjon (forberedelse, undervisning, coaching mm) kombinert med roligere tider på dagen der jeg selv bestemmer gjøremål og tempo. Spesielt i de hektiske tider på dagen føler jeg behov for et raskt energipåfyll. Tidligere har jeg spist frukt som mellommåltid når sulten har satt inn. Nå har jeg lært at jeg må ha noe grønt og noe fett (ost) med på arbeid som krisespise.  Så - good bye deilige fruktkurv i kantinen, kanskje jeg skal advokere for at vi også får gratis grønsaker i tillegg til frukt som personalegode? Men planen er jo at, etter hvert som  kroppen venner seg til den langsomme energiopptakelsen,  så vil den forhåpentlig bruke av de opphopede fettlagre i min kropp jevnt og trutt.

Jeg føler at når jeg nå er blitt middelaldrende og kroppen ikke vil fungerer som når jeg var yngre, og jeg har fått diverse fysiske plager og uforståelige smerter, så er det som om kroppen bedrar meg. Men det er jo ikke sånn at jeg bare kan skifte kroppen min ut som om den var en gammel bil eller en utgått sko. Jeg blir rett og slett forbannet på at den ikke vil fungere som jeg vil. Jeg opplever at den svikter meg, at den er utro mot det som jeg trodde var vårt felles mål, nemlig å være fit for fight inntil vi blir 103 år og kanskje er klar for å dø. Så gammel ble nemlig min bestefar og jeg regner med at jeg har arvet hans gener.  Men jeg må altså  finne en vei til å bli venner med kroppen min igjen, få dirigert den i den riktige retningen, sånn at vi kan hygge oss og bli oldgamle sammen.

Jeg var til legen , skulle få svar på resultatet av en røntgenundersøkelse av ryggen. Desverre viser det seg at jeg har "slidegikt" i nedre del av ryggen, så der ble tatt blodprøver for å undersøke om jeg skal til scanning for å sjekke om jeg har benskjørhet. Også skal jeg til ultralydbehandling og massage hos fysioterapeut. Jeg har selv brukt en formue på kiropraktor og thaimassage og fysio-massage de siste par årene, så nå er det igrunnen godt å bli behandlet i det offentlige system. Og det var selvsagt ikke noen hyggelig beskjed legen hadde, men på den andre siden så er det godt at jeg har fått en diagnose og en forklaring på smertene. Samme dag gikk jeg ut og spilte 9 huller golf og svingte godt igjennom - og hadde ennå mere ondt etterpå. Men det var fullstendig vert det - jeg har altså ikke tenkt å la forkalkninger stoppe meg - enten det er i kroppen eller hjernen.

Jeg tenker nå at kroppen må ha manglet kalk i lang tid, og at det jo kan være et resultat av mitt kosthold gjennom mange år. Lite fett og nesten ikke melk eller ost.  Vel. kroppen min duger faktisk godt etterhvert som dagene med lavkarbo snart er blitt en uke. Det føles faktisk som om jeg har mistet et kilo rundt mageregionen. Jeg hadde tenkt å bli veiet hos legen - men det glemte jeg helt. Det var for mange andre tanker som rotet rundt etter resultatet av røntgen. Men jeg husket å be om å få testet kolesterol da de tok blodprøver. Men, tross alt, jeg er optimist - jeg tror jeg og kroppen min skal finne ut av det. Helt sikkert.

torsdag 14. april 2011

Kroppen streiker

Jeg er blitt middeladrende, har vel egentlig vært det noen år allerede, men det er ikke lett å se i øynene. Jeg føler meg jo ikke "gammel", men klok og erfaren og jeg har fremdeles mange ting jeg ønsker å oppleve og oppnå. Men kroppen min - den streiker. For mange år med jojo-slanking, uregelmessig trening, periodevis stress,  sigaretter og for mye rødvin har satt sine spor.  Jeg har vondt i ledd og muskler, en mulig prolaps i korsryggen, noen kilo for mye rundt midtpartiet, jeg har overgangsalderplager, mine 70-talls skoletannlegeplomber faller ut, tørr hud, jeg tror jeg må ha nye briller igjen, pusten kunne vært bedre og jeg er trett og uopplagt. Jeg har vært underveis lenge - men nå skal det handles.

Første steg er å gjøre noe med kostholdet. Så i går startet jeg på lavkarbodiett. Jeg fikk inspirasjon da jeg leste en avisartikkel om min gamle kollega Egil Torheim som har lagt om sin livsstil. Hans påstand er at kostholdsomlegging til lavkarbo nærmest har forandret hans liv. Så - nå forsøker jeg det.

Min første lavkarbodag startet med frokost: 2 stekte egg, pølser og tomat. Æsj - det var kvalmende. Jeg er vant til å starte dagen med en smoothy eller en tallerken havregrøt med frukt så dette var hard kost. Til lunch spiste jeg råkostsalat og et stykke svinestek. Var fremdeles kvalm, men likevel super sulten da jeg kom hjem fra arbeid kl. 17 og spiste litt ost og noe skinke.  Vi spiser sen middag her i huset, og da stekte jeg biff med kokt blomkål og brokkoli og fløtechampingongsaus til.

Følte meg trett og gikk i seng allerede kl. 22.15. Vel - det er meget tidlig for å være meg, jeg kommer sjelden i seng før 00.30. Det er mulig det er godt for kroppen å legge seg tidlig, men så våkner man jo også forbannet tidlig, for eksempel kl 05.30. Vel, jeg hadde ingen planer om å stå opp og forsvant inn i drømmeland igjen og hadde en merkelig drøm om folk jeg ikke har møtt siden nittenhundreogblomkål. Uanset - det endte med at jeg forsov meg, så den drømmen må ha vært underholdende.

Jeg orket ikke tanken på stekte egg til frokost, så det ble kokt egg med skinke, ost og tomat. Til lunch fikk jeg kyllingklubber med råkostssalat og noe som minnet om majonesdressing. Jeg har vært litt mindre kvalm i dag, men til gjengjeld hatt hodepine. Det har jeg vanligvis kun hvis jeg har tømmermenn, så det  var en ny erfaring kan man si.  Jeg har også noe psoriasis-lignende utslett på ryggen som kommer og går. Akkurat nå har det slått ut i full blomst - så det lover jo ikke så godt.  Også har jeg forsøkt å drikke mere vann enn før - og dermed tisset ditto.  Jeg har lest at andre på denne kuren ikke blir sulten. Det gjelder ihverfall ikke for meg. Jeg var skrubbsulten kl 15.30, så da jeg kom hjem spiste jeg noe blomkål med ost og litt skinke (rester fra gårsdagen). Sen middag i dag ble svinekottelett med stekte champingong, stekte grønne asparges og isbergsalat med masse creme fraiche dressing.

Jeg er usikker på om jeg spiser for mye - eller nok - eller riktig i forhold til lavkarbodiett. Jeg har studert artikler/blogger og oppskrifter, men har ikke veiet maten jeg har spist, så derfor har porsjonene vært satt sammen litt på slump og etter sult. Men jeg tror jeg aldri  har spist så mye kjøtt, egg, fett og fet ost på så kort tid før. Det føles som om jeg fråtser i fete luksusmatvarer. Mange år på fettredusert kost med mye grønnsaker, kjøtt/fisk og frukt - samt brød pasta/ris, rotfrukter er en vane som er vanskelig å vende. Jeg har aldri vært så glad i søte saker så det er ikke noe savn, men kan det egentlig være sunt å ikke spise frukt? Får jeg nok vitaminer på denne dietten? Jeg savner ihvertfall mine daglige fruktpauser med energipåfyll på arbeid.

I følge ekspertene skal jeg komme inn i "ketose" her i løpet av de første dagene. Jeg er spent på om kvalmen blir ved - om hodepinen forsvinner og om utslettet blir værre. Jeg forventer selvsagt ikke noen umiddelbar bedring i min streikende kropp. Badevekt er en så deprimerende innretning at det har vi ikke hatt i huset på 10 år. Jeg skal til legen i morgen og håper at hun har en vekt - så jeg etterhvert kan få sjekket om kroppen taper masse. Foreløpig nøyer jeg med å måle liv-, rumpe- og brystvidde, men de målene holder jeg for meg selv.  Hvis mitt prosjekt virker er det jo mulig at jeg vil dele disse fakta på et senere tispunkt. Time will show.